POSTGIROBYGGET

Arne Hurlen Vokal, gitar
Per Sarin Madsen Trommer
Nicolai Hauan Bass
Daniel Hovik Tangenter
Nils Petter Time Gitar

FAKTA

  • 20 års jubileum i 2016
  • Gitt ut 9 album
  • Solgt cirka 600 000 fysiske eksemplarer
  • Holdt cirka 1 000 konserter

Historien om starten på et band

Så hvordan begynte det hele? Som et gag egentlig. Fire av oss var studenter ved Marinteknisk på NTNU i Trondheim hvor kulturarrangementet Ruka ’94 var under planlegging høsten 1994. Ruka blir arrangert av marinstudentene i mangel av Uka når det er partallsår. Og det skulle være rockekonsert på Ruka. Bandet var i og for seg klart: Det tre år gamle marinband The Pissed Off Sons (fritt etter Axl Roses melding til fansen under en konsert: You’re only pissed because your daddy gets more pussy than you do!), et band som i og for seg ikke hadde gjennomført mer enn to konserter, begge bestående av en 30 minutter lang versjon av egenskrevne  Cry baby cry og gladlåten Tequila! Orkesteret trengte bare noen nye medlemmer ettersom Arne var eneste gjenværende. Vel, et mannskap ble skrapt sammen og konsert spilt. Settlista bestod bare av coverlåter og harry-imaget som navnet reflekterer ble dyrket til fulle: Parykker og promille, begge langt over grensa. Dette ble det naturligvis skikkelig rock av, og vi, om ikke andre, følte at konserten var en suksess. Med gode hjelpere ble vi så booket som The Pissed Off Sons på Knaus på Studentersamfundet, en liten scene som gjerne stilles til rådighet for nye og kommende talenter(!). Hvordan vår venn Stein Håvard klarte å overbevise Klubbstyret om å booke oss er sannelig et under, men det skulle vise seg å bli en minneverdig aften.

Mimring. The pissed off sons. 1995. Haha. #postgirobygget #sommerinorge

Et bilde publisert av Postgirobygget (@postgirobygget)

Mellom konserten på Ruka ’94 og Knaus-konserten våren 1995, hadde nemlig Arne vært hjemme i Rælingen og snekret sammen en CD kalt Postgirobygget – Vennligst lukk døren sammen med kameraten Hein Bergersen. CDen inneholdt 23 av Arnes egne sanger, spilt inn på Sputnik-vis på to dager. Motivet for utgivelsen var i følge Arne "bare for å ha gjort det". Åndsverket ble så solgt av og til venner og bekjente for at Arne og Hein skulle få igjen gryna de hadde lagt ut. Men plutselig tok det hele ikke så rent lite av og femten hundre eksemplarer var i omløp. Så akkurat som med Lene Marlin noen år senere, var situasjonen nå den at man hadde en meget populær CD ute, uten at det var noe band der til å spille konserter.

Imidlertid hadde The Pissed Off Sons øvd inn noen av Arne´s låter til den kommende konserten på Knaus, men det var ingen åpenbar kobling mellom Postgirbygget-CD’en og The Pissed Off Sons. Vår greie var jo å kle oss ut som idioter og spille rockecovere i beruset tilstand. Dog gikk ryktene fort om at Arne var en av "sønnene", så da klokka nærmet seg konsertstart på Knaus stod det et par-tre hundre mennesker utenfor som sild i tønne og ville inn i et konsertlokale som kanskje kunne romme halvparten. Ting tydet på at dette ikke ville gå helt knirkefritt.

Dørene på Knaus er to 3 meter høye kolosser som åpnes utover, noe som skapte problemer da barrikader og kveg skulle inn. Og da tumultene var over og de heldige var inne, var den ene døra revet av hengslene. Det verste var likevel at kjæresten til en kompis av oss havnet under mengden på vei inn og måtte kjøres til legevakten i ambulanse. Ikke hyggelig. Inne i lokalet var det også ting som ikke stemte, for det gikk ikke an å se meteren foran seg. En røykmaskin hadde på mystisk vis slått seg på og røyklagt alt som var, inkludert backstage hvor vi satt og mannet oss opp med "sceneskrekk-pils". Det var Spinal Tap. Vi gikk like greit  på scenen da røyken var på det tetteste slik at publikum skulle tro at det der med røykmaskinen var en nøye planlagt effekt, fant så vidt instrumentene våre og gjennomførte Pissed Off Sons-opplegget. Det slo oss at stemningen var merkbart best da vi spilte Arne´s låter, så etter dette ble coverlåtene stort sett lagt på hylla, og låter fra Vennligst lukk døren øvd inn.

The Pissed Off Sons - backstage før konserten på Knaus

Vi hadde ikke de store ambisjonene. Faktisk ingen, når jeg tenker etter. Så etter dette sjøslaget skjedde det ikke mer før høsten ’95. Da hadde Arne og Hein fylt opp enda en demoCD med sanger, vi hadde fått med Øyvind på piano, og etter noen få øvinger spilte vi på Café Amsterdam i Trondheim, under navnet Arne Hurlen og Rikstrygdeverket. Grunnen til at vi ikke kalte oss Postgirobygget var at dette var prosjektnavnet på demoCDene til Arne og Hein, og ikke hadde noe med oss å gjøre. For øvrig ville det jo vært et latterlig navn på et band. Denne konserten ble, nok en gang takket være vår trofaste fanskare, også en suksess hvis vi skal legge stemningen til grunn. Fremdeles var det utenkelig å gå helt edru på en scene, så noe lurvete spill ble det jo. Men til sammenligning var tilstanden vår ingenting mot publikums, så da moroa var over denne kvelden var det ny omsetningsrekord i baren. Og ny knuserekord. 

Til tross for denne overveldende populariteten gikk vi i dvale igjen etter konserten. Vi kunne sikkert ha ordnet oss flere spillejobber, men ambisjon var nå engang et fremmedord. Ryktene nådde andre studentsteder i landet, men på forespørsel om å komme dit for å spille, svarte visstnok Arne veldig kort: Vi spiller bare i Trondheim! 

Denne høsten ble det bare to konserter til, en under Uka ’95 og en på Breiflabben pub i Trondheim. På sistnevnte innførte Arne sitt fortreffelige playback-bassolo-triks (Øyvind spilte bass på tangentene mens Arne lot begge hendene fly opp og ned gripebrettet på bassen) og imponerte den musikalsk ikke-skolerte delen av publikum ... Og nå gikk vi omsider under navnet Postgirobygget, siden det nå engang var det navnet folk forbandt med sangene. Populære var bandet fortsatt og den faste fanskaren hang med. 

Det nærmet seg jul 1995 og Arne var i motsetning til oss andre ferdig med studiene og hadde tenkt seg ut i fast arbeid. Planen videre var enkelt og greit å gravlegge bandet. Det var jo bare for moro skyld, og moro hadde det vært. Punktum. Men på dette tidspunktet hadde vår ivrige kamerat Ole Magnus presentert CDene for sin venn Tom Aleksandersen som igjen presenterte dem for sin far Åge og som igjen overbeviste Norske Gram om at de burde satse på dette. DemoCDene hadde også funnet veien til tre andre store plateselskaper i Norge, muligens via ivrig betjening i en musikkforretning i Lillestrøm. Pågående er et ord man ikke akkurat kan bruke om Arne, for han gadd aldri å sende CDene til plateselskaper for å få napp eller platekontrakt. I desember 1995 ble han oppringt av disse tre store der de proklamerte sin interesse, men før han rakk hjem til juleferien var kontrakt underskrevet med Norske Gram i Trondheim, og storlansering av langspillplate i juni 1996 planlagt. 

Nå var det sånn at Norske Gram bare hadde hørt Arnes demoCDer, og hadde følgelig ikke den ringeste anelse om hvordan vi låt som band. Det skulle de snart få oppleve, og inntrykket de fikk den kvelden må ha vært noe selsomt. Det var på nyåret 1996 og vi skulle ha nok en konsert på Breiflabben, med folk fra Norske Gram og bookingbyrået Petter Sandberg AS til stede. Med en selvtillit som ikke stod helt i stil med evnene våre som musikere ladet vi opp til kvelden på vanlig vis. Noen pils, en tur innom på Samfundet, og vi var klare som sylindre hele gjengen. På Breiflabben var fansen på plass, inkludert et kobbel koselige klassevenninner iført fanklubb-T-skjorter med inskripsjonen The Bend Over Girls. Representantene fra plateselskap og bookingbyrå satt mannsterke ved noen bord rett foran scenen mens bermen hang rundt og skrek og hoiet. Alt lå til rette for suksess, hadde det bare ikke vært for at a) et glass med cola eller hva det var veltet oppi mikseren og fintet oss litt ut, b) vi hadde egentlig aldri øvd så mye og c) alkoholkonsumet i forkant førte ikke nødvendigvis til bedre spilling. Undertegnede hadde åpningsriffet på datidens demoversjon av Under Isen, og det satt faktisk så bra at vi måtte starte låten tre ganger før jeg begynte i riktig dur. Jeg husker at Norske Gram var hyggelige og ga inntrykk av at vi spilte bra. De visste nok ikke hva de skulle tro. Her hadde de et band som sugde, men med bra låter og et publikum som hadde både tenna og rævva i taket og ikke kunne få nok.

Neste stopp var Brygga Studio, der Melis ble spilt inn. Sangene var tatt fra Vennligst lukk døren og Rivd, og med hjelp av produsent Ulf Risnes og diverse andre musikere fikk plata sin form. Hardcore fans mente ikke uventet at Vennligst lukk døren og Rivd var mye bedre og at Melis var altfor polert, men tiden skulle nå vise at Melis traff ganske bra.

Før Melis ble gitt ut, var vi på vår første, lille turnerunde. Spranget var betydelig fra et øvingslokale der mikrofonstativene bestod av feiekoster tredd gjennom et par ølkasser og mikken teipet til enden av skaftet, til en lastebil med utstyr og to fyrer som ordnet det meste for oss. Uvant men veldig kult. Som siste akt på denne miniturneen skulle vi ha vår første opptreden i Storsalen på Studentersamfundet i Trondheim. For et publikum både større og gærnere enn vi hadde vært vant med, skulle det vise seg. Plateselskapet skulle også være tilstede, så det var jo en gyllen sjanse til å rette opp inntrykket fra Breiflabben. 

Det var fredag 19. april 1996 og vi var booket inn som B-band etter hovedartisten Angelique Kidjo. Det var texas da folk skulle inn. Folketettheten i alle ganger og trapper som førte til Storsalen må ha minnet om en stående massegrav, sånn rent bortsett fra stemningen. Klokka ett om natta hadde endelig folkemengden, som senere ble anslått til opp mot 1500 mann, kommet seg inn og vi kunne begynne. Stemningen i salen kan vel beskrives som et sted mellom kaotisk og hysterisk med positivt fortegn. Ikke tvil om at folk var sulteforet på Postgirobygget i live-sammenheng. Det var heller ikke tvil om at vorspielene hadde vært ekstra lange denne kvelden. Folk divet fra PA-søylene, bannere med PGB på vaiet og golvet gynget så faretruende at de som jobbet i baren under tok seg fri og stengte. Hvordan det låt aner jeg ikke (ståket fra salen overdøvet monitorene våre), men fansen var fornøyd. Og det var jo vi også. Ikke så verst for et band uten kommersielle utgivelser ute.

Et morsomt etterspill etter denne konserten var innspillingen av det ”hemmelige” sporet på Melis. Sangene på dette sporet ville plateselskapet (og Arne) egentlig ikke ha med på plata da de følte de var for drøye. Men etter å ha sett effekten av nettopp disse låtene på publikum på Samfundet ombestemte selskapet seg. Money talks. Vi benket oss i studio med instrumenter, noen venner og en kasse pils, og spilte inn 23 tommer, Stygge Lille Trine og Tenk Om "live til two-track" som det heter.

Melis solgte i nesten 200 000 eksemplarer og holdt seg på VG lista i 70 sammenhengende uker. Og det var først i 1997 det tok skikkelig av. Man begynte plutselig å spille En Solskinnsdag på radioen helt uten at plateselskapet eller andre hadde tenkt på den som en hit og promotert den dertil. Kult å se at en låt kan bli populær av seg selv. Melis’ popularitet gjorde at utgivelsen av Essensuell måtte utsettes. 

Som populært band over hele nasjonen var det stor humor å returnere som The Pissed Off Sons under Ruka høsten 1996. Der kjørte vi kompromissløst det gamle kjøret. En luring i arrangementkomiteen hadde ikke gjort hjemmeleksa si, og feilinformerte folk om at Postgirobygget skulle spille, og altså ikke The Pissed Off Sons, hvilket var tilfelle. Så et par skuffa tryner var det nok i salen. Andre igjen var dødsimponerte over hvor flinke vi var blitt, men de hadde ikke fått med seg at første sang, The boys are back in town med Thin Lizzy, var playback.

Årene har gått fort. Og hvis lydmannen vår får rett i sine profetier, står vi kanskje en sommerdag på scenen i Langesund som 70-åringer og synger: Bohemen er død!

Leve Bohemen!

Ærbødig hilsen
Nils Petter
2001